Landevannskrigere

Det er torsdag ettermiddag og regnet høljer ned. Middagen er inntatt og jeg ser fram til en rolig kveld på sofaen med bok og pledd. Da kommer jeg på det, det er jo treningsritt. Pokker heller, jeg får sykle opp til ski, konstatere at ingen møter opp og komme meg tilbake på sofaen fortest mulig. Synet som møter meg på industrifeltet få meg nesten til å begynne å grine. Gutta ligger ikke på sofaen de, de skal i krigen. Væpnet til tennene med aluminium og karbon skal de utkjempe et av de hardeste slagene som noen sinne har stått på Ski.

Kavaleriet ruller av gårde og allerede under de fem innledende rundene mumler jeg en stille bønn om de 45 minuttene skal gå fort og at smerten skal være kortvarig. Lovnad om ære, berømmelse og en mulig plass i Valhall motiverer hordene til en hemningsløs spurt etter 15 minutter. Han som fortjener aller mest ære er som så ofte i krig, en navnløs soldat. Fram mot andre spurt blir det bare blir det bare verre, gutta fyrer av det ene bruddforsøket etter det andre og undertegnede begynner å utvikle tunellsyn. Andre spurtpris går til en grenlandsrytter som gjennom hele krigen bidrar til uhyggelig stemning ved aktiv og offensiv kjøring. Når jeg var helt sikker på ar det ikke kunne bli verre klemmer gutta enda hardere på tuben. Martin og Christian dundrer i fra, jeg håper at de andre innser at slaget er tapt og bestemmer seg for å dra hjem, men neida. Det pumpes på, de siste 5 rundene ligger jeg kun på hjul med Harald. Tårene strømmer som melkesyren i beina, jeg roper gråtkvalt at jeg lover å bli snill, men Harald ser bare dumt på meg, legger på et gir til og kjører fra i siste bakken. Forran har allerede Martin dratt i land sin første treningsritt seier og alt jeg kan tenke på er dusjen. For en bedriten kveld

Jeg vil først og fremst takke alle dere som ikke kom for å plage meg. Til dere 15 som kom, det er lov å være god og motivert, men et sted går grensen.  Håper ikke dette gjentar seg og at alle fellestreningene heretter gjennomføres i SOL.